– Det er nok å ta av til alle. Feil, altså

– Jeg tror det er flott å ha et slikt system som PFU. Enig eller uenig. Det spiller ingen rolle. Vi kikker andre i kortene, og må tåle at noen gjør det samme med oss, sier Roar Ree Kirkevold som er redaktør i Magasinet Skog.

Les mer om hva han har å si om PFU-fellelsen i ukas Fagpressefolk.

📌 Fakta om fagmediet: Magasinet Skog

Målgruppe:   Norske skogeiere      
Eiere/utgivere:    Norges Skogeierforbund 
Opplag (Papir):   28 000 
Ansatte:     2         

Aktuell: PFU

Du ble felt i PFU denne uka. Hva var det første du tenkte da du fikk vite utfallet?

– Jeg ble felt for at jeg skrev i artikkelen en kildes påstand om at klageren ringte rundt til naboer for å få dem fra å stå på en sympatiliste for tømmerhoggeren som hadde hogd 16 trær (åtte små) inne på klagers eiendom.

– Jeg synes PFU behandlet denne saken svært strengt, men jeg har lært at vi må være pinlig nøyaktig. Det er læring i det, både journalistisk og i forhold til vurdering av mennesker. 

Hva mener du selv var det viktigste dere gjorde feil?

– Vi skulle tatt vekk denne påstanden eller hatt flere og bredere kildemateriale. Det var nok folk å ta av, så det har jeg lært. 

 Var det noe i PFUs behandling eller konklusjon du ble overrasket over?

– Jeg har ikke vært i PFU før, men saken har tilført oss mye læring og erfaring. 

Når du ser tilbake på saken nå: Hva ville du gjort annerledes?

–Jeg ville snakket med de to tvillingbrødrene som klagde oss inn og fått deres syn på saken. Det hadde trolig også tydeliggjort saken enda mer. 

 Var dette en situasjon der dere som redaksjon var for tett på saken?

– Vi hadde ingen binding til verken tømmerhoggeren eller andre kilder, men jeg burde løftet blikket mer. 

 På hvilket tidspunkt i prosessen burde dere ha stoppet opp og gjort en grundigere presseetisk vurdering?

– Vi vurderte saken i vår lille redaksjon og viste den internt til folk med fagkunnskap om grensehogst. Likevel viste "dommen" at vi burde ha diskutert saken mer i detalj. Det hadde vært enkelt og unngått det vi ble felt på. 

Mange i fagpressen kjenner PFU-systemet, men hvor godt kjenner vi egentlig hvordan en PFU-klage bør håndteres?

– For meg var dette en ny erfaring og jeg velger absolutt å ta det som læring. Veldig nyttig og oppdatert. 

Hva lærte du av selve prosessen fra klagen kom inn til PFUs behandling?

– Det var en helt grei prosedyre. Jeg fikk også mye hjelp og gode råd fra Fagpressen. 

Opplevde du at det var vanskelig å argumentere for deres egen publisering samtidig som dere måtte vurdere om klageren faktisk hadde et poeng?

– Nei, en klager skal tas på alvor og har vi gjort en feil, så må jeg stå for det. Jeg forsøkte gjentatte ganger å få til en minnelig løsning med klager. Blant annet ved å slippe ham til i spaltene, men det førte ikke fram. 

Hva mener du andre redaktører bør være spesielt oppmerksomme på når de skriver tilsvar til PFU?

– Uansett hvor mye erfaring du har, tror jeg det er lurt å få med noen på råd som ser saken objektivt. Unngå for all del at det går prestisje i saken og skaff ryggdekning i egen organisasjon tidlig.

Har prosessen gjort deg mer eller mindre trygg på PFU som system?

– Jeg tror det er flott å ha et slikt system. Enig eller uenig. Det spiller ingen rolle. Vi kikker andre i kortene, og må tåle at noen gjør det samme med oss. 

Er det noe ved PFU-systemet du mener fagpressen bør bli flinkere til å diskutere eller forstå?

– Kanskje man kunne ha en kort fagdag hvor man inviterte redaktører til å gå igjennom relevante saker av prinsipiell karakter. Det hadde vært bedre og lært før man blir felt. En viktig styrke i å være med i Fagpressen ligger i å ikke måtte gjøre alle feilene selv.

Det er nok å ta av til alle uansett. Feil, altså. 

Her kan du se opptak av PFUs behandling av klagen mot Magasinet Skog.

 Om fagbladet Magasinet Skog

Hva er det som gjør et fagmedium som Magasinet Skog annerledes enn et bredt nyhetsmedium?

– Vi har en veldig definert målgruppe. Selv om vi skriver om mange temaer, er den røde tråden alltid skogens rolle i ulike sammenhenger. Som et fagtidsskrift kan vi tillate oss å gå dypere i faget enn medier med mindre definerte målgrupper.  

– Vi fyller et informasjons- og inspirasjonsbehov ute blant skogeierene. De oppgir at de venter på hver utgave og at flere i husstanden leser oss nøye og flere ganger. Vi er avhengige av høy troverdighet, så det skal bli lenge til neste PFU-sak. MEN, og det er viktig, denne saken skal ikke gjøre oss redde for å ta opp saker som vekker debatt og som klart har flere sider. 

Hva tenker dere om overgangen fra papir til digital?

– Med vår voksne målgruppe er det krevende. Vi scorer så høyt på papir, at det er utfordrende å bli reellt digitale. Vi kan godt snakke om nødvendige overganger, men det må følges opp i praksis. Det krever ressurser (og en yngre redaktør).  

Hvordan jobber dere for å gjøre fagstoff interessant også for folk som ikke allerede kjenner feltet?

– Mange av våre lesere har mindre eiendommer og nesten all inntekt fra andre yrker. Vi gjennomfører så omfattende leserundersøkelser at vi kan styre temmelig konkret etter det lesergruppene sier de ønsker seg.  I tillegg merker vi at mengden tips og ønsker øker. Det tar vi som bevis for at vi er relevante. 

Hvor går grensen mellom å være bransjens medium og å være kritisk journalistisk medium for bransjen?

– Det er en spagat jeg står i jevnlig. Vi har valgt å ikke bli for detaljerte. For å bruke restaurantspråket, så serverer vi ofte menyer, ikke hele matretten. Her kommer samspillet print-nett inn. 

– Vår bittelille redaksjon er i økende grad er godt avstemt med det som organisasjonen arbeider med. Dette jeg sier nå, klinger kanskje dårlig i pressemiljøer, men vi har gode samarbeidsmøter hvor vi spør ulike fagfolk hvilke temaer de arbeider med for tiden. 

Hva bruker du mest tid på som redaktør, og hva skulle du ønske du brukte mer tid på?

– Jeg har prioritert å være ute i felt for å treffe kildene (PFU-avgjørelsen viste jo at jeg burde vært enda mer der ute). Vi bruker nok aller mest tid på å finne, gjøre og lage konkrete saker. Jeg skulle nok brukt mer tid på strategiske prosesser og sette langsiktige mål. 

Hvordan har redaktørrollen endret seg de siste årene?

– Nå har ikke jeg vært redaktør så fryktelig lenge, men det blir tøffere å drive journalistikk i mediejungelen der ute.

Hva mener du er fagpressens viktigste styrke akkurat nå?

– Styrkene er flere. Felles avtaler, opplæring, ulike fora, hjelp i vanskelige saker og prosesser og en samtalepartner for redaksjonell frihet. Jeg må si at jeg har lært mye av flere av de andre fagpressemedienes dyktighet. Som medlem er det lettere å bli kjent. 

Hva er et godt spørsmål du sjelden får, men skulle ønske du fikk?

– Innimellom kjenner jeg på en ærbødighet for all den gode viljen og det store engasjementet folk viser oss i pressen. 

Som 16-åring fikk jeg jobb i Tønsbergs Blad. Da jeg stolt fortalte det til bestefar, sa han «huff». Han syntes jeg var for ung og uerfaren i livet til å skrive til så mange som faktisk ville tro på meg og ta meg alvorlig.

Bestefars «huff» har fulgt meg som en rettesnor hele veien. Jeg har ikke alltid greid det, men jeg har forsøkt.