Vårt liv med Posten

Hvert år kalles vi inn til samtaler om det kommende driftsår – og jeg har lagt merke til at det brer seg en underlig matthet i kroppen min når jeg nærmer med kontorene i det gamle Postgirobygget. Fordi jeg vet hva som kommer: prisøkning og nye, rigide leveringskrav!

Slik har det vært i mine snart 15 år i denne jobben. Og slik skal det tydeligvis fortsette.

Fra 2012 øker portoen for blader med 15 prosent i Norge, og Posten sier at denne utviklingen vil fortsette. Dette medfører en dramatisk fremtid, som tvinger en lang rekke publisister over på andre løsninger – som for eksempel "padder" (nettbrett) eller andre nettbaserte løsninger. Posten klager på at det er bortfall i sendinger av kort, brev, fakturaer og liknende, og det er faktisk alle noe har fått med seg gjennom flere år.

For å dekke dette bortfall av inntekter er det bladene – og særlig fagbladene – som skal straffes! Vi som er en kanal som faktisk øker i opplag, i en verden hvor aviser og ukepresse faller i et krevende og bratt stup. Dette smaker av en kryssubsidiering som Posten ikke har lov til. Reglene står faktisk i klartekst i Postens egen konsesjon.

Hvert år snakker vi med statrsråder, statssekretærer, embetsfolk og stortingspolitikere om Posten og hvordan de opererer. Om hvordan Posten påstår at de ikke tjener penger på blader, og om hvordan vi nektes innsyn i tall som kan bekrefte (eller avkrefte?) dette. Men alle vi snakker med er ikke så interessert i å høre på vårt budskap – det er så greit med en statlig bedrift som putter noen hundre millioner kroner inn på kontoen til sine eiere hvert år!

Hvert år informerer også Kulturdepartementet i flotte ord om viktigheten av mediemangfold, det norske språk, kulturbredde med mer. Og i samme departementsbygning i Akersgaten sitter Samferdselsdepartementet, som lar en av sine virksomheter åpent arbeide for det motsatte. Det er en sterk påstand fra min side, med det er slik vi føler det i vår lange lobby-reise i det offentlige landskap. Vi vil bli hørt!

Det er ikke Postens oppgave å drive våre lesere fra papir til elektroniske løsninger. I et kulturdemokrati skal publisistene og leserne faktisk ta slike valg selv. Jeg undrer meg over om Posten noen gang har tenkt på hvordan verden ville være hvis de hadde en likeverdig, landsdekkende konkurrent. Et postens Synnøve eller Q-melk. Da hadde distribusjonsverdenen sett helt annerledes ut. Og Posten ville måtte behandle sine kunder på en annen måte!